En norsk nyhetsportal for MMA
Jeg har flere ganger klaget på medias dekning av sporten i Norge, så når vi får nyanserte og ikke-tabloide artikler om sporten er det verdt å rose. VG-nett (SPOILERE!) har i dag en artikkel om Joachim Hansen, og hans innsats i Dream tittelkampen mot Bibiano Fernandes. Får vi mer slik dekning av sporten vil det forhåpentligvis bidra til et mindre stigmatisert syn på sporten blant landets innbyggere. Så takk til Anders Park Framstad.
Jeg gjør et forsøk på å gjenopplive mixedmartialarts.no igjen. Siden har ligget mer eller mindre brakk siden UFC 100, da jeg startet i en ny jobb. Jeg hadde, og har tildels fortsatt, store planer for siden, men tiden strekker ikke til. Det jeg i det minste kan gjøre er å kjøre pre- og post fight saker. Vi starter med UFC live on Versus.
Det er ingen tvil om hva Zuffa ønsket med deres første stevne på Versus. Main cardet er stablet til taket med voldelige brawlere, fra Sakara vs. Irvin til Dos Santos vs. Gonzaga. I teorien skulle dette gi opptil flere KO’s, noe som er perfekt for å kapre tilfeldige seere på kabel-tv. Hvorvidt dette er noe de trenger, etter flere år med WEC på samme kanal, er en annen sak.
Stevnet startet med det som på papiret er en garantert knockout. Irvin vs. Sakara. Irvin så ut som en anorektisk kreftpasient på innveiingen, men har fått på seg en del væske igjen i løpet av døgnet. Dette er Irvins første kamp i mellomvekt, og det kan fort bli hans siste. Begge utøvere har KO kraft, og begge har tidligere i karrieren vært offer for spekulasjoner rundt hvor mye de faktisk tåler. Kampen er Ikke en vill brawl, som vi har sett tidligere fra disse to, men starter ganske rolig og kalkulert. Mye dødtid og få comboer. Sakara lander mer enn Irvin. Sakara lander et slag som treffer Irvin med en knoke i øyet, kampen stoppes midlertidig da de trodde det kunne være en poke, men blir etterhvert stoppet og Sakara tildeles TKO seieren. Litt anti-klimaks, men ikke noe å si på avgjørelsen.
Kongo kom inn i denne kampen med en litt annerledes, men helt OK taktikk; Ta Buentelo til bakken, og ground and pound. Buentelo er kanskje den eneste personen i divisjonen som vil ha problemer med Kongo på bakken, så dette bør ikke være en ny gimmick fra franskmannen. Grei taktikk, ikke veldig publikumsvennelig, men Kongo kontrollerer nå i alle fall kampen. Ganske typisk i en striker vs. striker kamp dog. Om ikke det er imponerende av Kongo, så viser han i alle fall litt mer versatilitet enn tidligere. Kongo lander et ulovlig kne i runde 2 og blir fratatt 1 poeng. Mot slutten av runde 2 har Kongo fanget Buentelo mot buret stående. Kongo begynner å lande knær mot hodet til Buentelo, som i stedet for å forsvare seg velger å sette en hånd på matta. Kongo lander dermed kveldens andre ulovlige kne, men Buentelo får ingen sympati av dommeren, Herb Dean. “That’s not his fault, you’re playing the game”. Buentelo får regelrett juling og gir seg etter albuer til låret. Han knakk mentalt. Greit nok, men ikke bli overrasket om Buentelo er arbeidsledig i løpet av uka.
Tungvektsdivisjonens store KO-maskin, Junior dos Santos, møter mannen som ikke har gjort så mye imponerende etter highlight KO’en av CroCop, Gabriel Gonzaga. Forsiktig det første minuttenet, Gonzaga fyrer av et spark og dos Santos tester rekkevidden med en jab. Gonzaga lander en av sine harde spark, og får tatt ned dos Santos. Junior spinner dog raskt rundt, gir ryggen sin til Gonzaga og kommer seg fri mens han lander en albue. dos Santos har åpenbart en styrke i farten sin. dos Santos starter å lande halvveis i runden, men Gonzaga stalker fortsatt. Han prøver på et spark mot hodet, men bommer. Dos Santos prøver på det samme. Mye harde slag nå, men ikke mye kombinasjoner. Dos Santos lander et slag som sender Gonzaga på rumpa. Han følger etter ned på bakken og noen sekunder senere har han skaffet sin 5. KO i UFC, av 5 mulige. 4 av de i første runde.
Jon Jones har tatt UFC med storm, og har vist seg frem som det kanskje største talentet sporten har sett på lenge. Han er bare 22 år, men har allerede regelrett grisebanket et knippe veteraner, blant annet Stephan Bonnar, Jake O’Brien og Matt Hamill. Kvaliteten på motstanden kan selvfølgelig diskuteres, da alle kan anses som gatekeepere i lett tungvekt. Derfor var det stor spenning knyttet til kampen mot Brandon Vera, som må anses som en formidabel motstander. Jones kommer ut sterkt og bryter Vera til bakken i løpet av sekunder. Vera svarte med å sparke vekk Jones og komme seg tilbake på beina. Dette gjentok seg ganske raskt igjen, men denne gangen traff Vera Jones i ansiktet mens Jones hadde kneet i bakken. Herb Dean stoppet kampen og gav Jones litt tid til å komme seg. Vera ble fratatt et poeng. Dean restartet kampen i samme posisjon, og Jones brukte liten tid på å lande en albue som hørtes gjennom arenaen. Vera spant rundt på magen umiddelbart, og kampen ble stoppet. I ettertid har det vist seg at Vera brakk 3 bein i ansiktet etter den albuen. Med denne seieren tar Jones helt klart steget vekk fra lovende prospekt til etablert fighter, og han tilhører nå, om ikke eliten, i alle fall topp 10 i divisjonen. Vi kan se frem til mange gode kamper fremover.
The ultimate fighter, sesong 10, er endelig ferdig og kvaliteten har vært ganske dårlig. Vi får trøste oss med at vi kanskje ikke kunen fått en bedre finale. Roy Nelson, veteranen fra IFL og Affliction, var den soleklare favoritten til i alle fall en av finaleplassene. Brendan Schaub fremstod etterhvert som den andre favoritten, og her er vi: Roy Nelson vs. Brendan Schaub.
Elvis Sinosic er et navn jeg ikke hadde trodd jeg skulle se på en UFC event igjen, men det er vel bare naturlig at han er en del av UFC’s første stevne i Australia. Sinosic er muligens den utøveren med flest påfølgende tap i UFC noensinne, og han har nå 6 av de, sist han vant var mot Jeremy Horn i 2001 (UFC 30).
Mannen fortjener uansett å være del av organisasjonens første stevne på australsk jord, og selv om han ikke har konkurrert profesjonelt på 3 år, vil dette være en passende avslutning på 38-åringens karriere som UFC’s favoritt gate keeper.
Karo Parysian, som de siste årene har slitt med både panikkangst og utestengelse p.g.a forbudte medikamenter, er nok en gang i søkelyset etter at han i dag trakk seg fra den planlagte kampen mot Dustin Hazelet, en dag før innveiing. Karo gjorde det samme mot Yoshida i fjor, og det viste seg i ettertid å være p.g.a panikkangst.
Dana White hadde ikke mye pent å si om Karo da han luftet frustrasjonen sin på twitter tidligere i kveld.
Karo Parisyan has fucked over the UFC, the fans and his opponent again!!! He will not be fighting saturday or ever again in the UFC!! Pulled out of the fight the day before weigh ins again with a laundry list of excuses!!! Let the press ask karo why! Let him explain.
Dustin will be paid his full purse to show and win. Its not his fault.
Dan Henderson hadde sin siste kontraktsfestede kamp i UFC, mot Michael Bisping, under UFC 100 i juli. Siden den gang har han ligget i forhandlinger med UFC, men de har hittils ikke kommet til enighet. Etter kampen var det mye snakk om hvorvidt Henderson fortjente en omkamp med Anderson Silva, og Dana White sa at dette var en mulighet. Ting forandret seg fort.
Måneden etter vant nemlig Nate Marquardt sin kamp mot Demian Maia og seilet også opp som en mulig kandidat til å få omkamp med mellomvektsmesteren. Ed Soares, manageren til Anderson Silva, foreslo da at Marquardt og Henderson møttes i en 1. utfordrerkamp, noe som ikke falt i god smak hos Henderson. I tillegg var Vitor Belfort tilbake i UFC, og vant sin re-debut mot Rich Franklin, noe som sikret at han får neste kamp mot Anderson (av en eller annen grunn).
Det var ingenting som tydet på at forhandlingene skulle bryte sammen, men nå virker det som at begge parter er enige om å være uenig, og dette kan føre til at Henderson tar steget over til Strikeforce. Så kan man jo spørre seg, er det en smart forretningsplan av Strikeforce å betale mer for utøvere enn UFC er villige til? For dette må jo handle om penger. Henderson vet like godt som alle andre at konkurransen finnes i UFC og dette er også eneste stedet han kan få en omkamp mot Anderson Silva.
Dette er nok bare en del av forhandlingsprosessen, og Henderson skriver nok under sin neste UFC kontrakt innen kort tid. I mellomtiden kan vi jo spekulere i eventuelle kamper i Strikeforce. Henderson vs. Mousassi? Henderson vs. Shields? Henderson vs. Lawler? Det er nesten like gode kamper som UFC kan gi oss med Henderson.
Det er ikke bare Georges St.Pierre og Thiago Alves som har muligheten til å gå fem runder på lørdag. Brock Lesnar, nåværende tungvektsmester, skal forsvare sin tittel for første gang mot interim tungvektsmester Frank Mir. Jeg hadde håpet at denne kampen var mellom Couture og Nogueira, men slik ting har utviklet seg kan man ikke klage. Mir og Lesnar har møtt hverandre tidligere, under UFC 81 i februar 2008, hvor Mir var i trøbbel tidlig og noe kontroversielt vant med en knee bar.
Det er en del spørsmål som, forhåpentligvis, vil bli besvart på lørdag. Er Frank Mir virkelig så god som han har sett ut og har Brock Lesnar utviklet seg, eller er han fortsatt bare en bryter.
Mir har utvilsomt sett bedre, og bedre ut de siste to åra. Alt startet med kimura-seieren over Hardonk, videre gjennom Lesnar’s kne til Nog’s kjeve. Problemene med disse kampene er: (1) Hardonk var ren kickbokser, så lenge Mir fikk ham til bakken så skulle det mye til for at han ikke vant. (2) Lesnar var 1-0 i MMA da han møtte Mir første gang, Mir burde ta det på erfaring alene. (3) Den Nogueira som møtte opp mot Mir i desember var ikke den samme som har bygd seg opp et rykte som en av verdens beste tungvektere. Så i retrospekt kan man jo si at alle disse er kamper som Mir skulle vinne.
Jeg mener dermed at denne kampen vil være den definitive testen for Mir. Han trenger ikke vinne engang, men så lenge han viser at han har trent dedikert, og er konkurransedyktig mot en Lesnar som har fått litt mer erfaring under beltet, så vil han ha bevist mye. Han besitter fortsatt ferdighetene som trengs for å vinne på bakken, men som typisk er for BJJ-stilister på Mir’s størrelse: De har bedre top game enn guard game.
Lesnar har fulgt samme oppskrift i sine MMA kamper, bullrush - hammerfist, og det har fungert greit. Man kan argumentere mange timer for og mot om han fortjener den posisjonen han har fått i sporten, men ingen skal beskylde ham for å ikke ta det som blir gitt til ham. Etter fire MMA kamper er han UFC’s tungvektsmester, men hvor mye har han egentlig utviklet seg på 18 mnd?
Han prøvde seg på boksing mot den mye mindre Couture i november, og selv om han traff og rystet Couture, så var han ikke veldig imponerende. Lesnar har rekkevidde og kraft, teknikken i kampens hete er så som så. Men, Mir er ikke Couture. Han er mer på Lesnar sin størrelse, og dermed vil ikke rekkevidden spille like stor rolle (de skiller faktisk bare 5 cm). Størrelsen, og mangelen på fotarbeid kan dog gjøre Mir til et lettere mål på beina for Lesnar. Så kan man spørre seg, spiller det noen rolle? Her har vi kanskje den beste bryteren i tungvektsdivisjonen, mot en av de bedre BJJ-utøverene. Tror vi virkelig at denne kampen blir avgjort stående?
På bakken har Lesnar kontroll, og jeg ser ingen ting som tyder på at han ikke kommer til å kontrollere Mir. Problemet til Lesnar er submissions, eller rettere sagt, hvordan man holder seg ute av de. Hvor mye bedre har han blitt siden den første kampen, og vil det sitte i muskelminnet når han har fått et par slag i hodet og adrenalinet koker? Det blir uten tvil en spennende kamp.
Sjansen er stor for at vi får en kamp som blir ganske lik den første, bortsett fra at denne gangen har Lesnar mer erfaring, og Mir vet hva han kan vente seg. Vi får enten en submission fra Mir, eller en TKO fra Lesnar. Jeg tviler på at kampen går 5 fulle runder, men det kan jo være en interessant benchmark på hvor Lesnar befinner seg på kardiostigen, og Mir også.
Etter Strikeforce: Lawler vs. Smith antok jeg at Brett Rogers ville få neste forsøket på Strikeforce’s tungvektsbelte, det er ikke tilfellet. I stedet får vi et gjensyn med tidligere UFC og PRIDE tungvekter Fabricio Werdum, som debuterer i Strikeforce med en tittelkamp.
Man kan jo diskutere hvorvidt et tap mot Junior dos Santos må anses som mer imponerende enn en seier over Arlovski, men man kommer ikke utenom det faktum at Werdum er en større merkevare enn Rogers på dette stadiet. I tillegg kan de bygge kampen rundt omkamp-rammen. Werdum og Overeem har nemlig krysset sti tidligere i karrieren, for 4 år siden, under en av PRIDE’s mange grand prix turneringer. Werdum gikk seirende ut av det møtet, og avsluttet kampen med en kimura etter nesten 14. minutter.
Overeem, som startet karrieren som lett tungvekter, har de siste årene gått kamper i tungvekt og er nå en av de mest massive med sine 115 kg. Han har hatt relativt god suksess, og har ikke tapt på 5 kamper.
Rogers’ manager har uttalt dette til mma.fanhouse.com: Jeg tror ikke Overeem hadde noen planer om å slåss mot Brett. Jeg tror Overeem er redd for Brett. Han er redd for en stor striker som vil knocke ham. Jeg tror ikke noen vil inrømme det, men jeg sier det. Han har hatt to sjanser til å slåss mot Brett, men har ikke tatt noen av de.
Videre kan man jo ta diskusjonen på om Alistair Overeem vs. Fabricio Werdum, for tungvektstittelen, skal spille andrefiolin til Gina Carano vs. Cristiane Santos. 
Det gikk rykter tidligere i sommer om at tidligere PRIDE lettvektmester, Takanori Gomi, skulle få sin Affliction debut mot Brett Cooper i august. Den kampen ble det ikke noe av, og Tom Atencio, VP for Affliction, sa at de ikke klarte å komme til enighet om kontrakten.
Ting endrer seg dog raskt i forhandlinger som handler om penger, og Gomi er nå offisielt en del av Affliction: Trilogy, 1. august.
Gomi (30-5, 1NC), som etter oppkjøpet av Pride har hatt tilhold hos World Victory Road: Sengoku, har akkurat kommet tilbake etter to skuffende tap med en knockout seier over Takashi Nakakura i mai.
Oliveira (8-1) er et relativt ubeskrevet blad i MMA-verdenen. Han har konkurrert profesjonelt siden 2004, og har jobbet seg opp gjennom grasrotorganisasjoner i Brazil og USA. Han var en av prospektene som fikk sjansen under Showtime og Pro Elite’s ShoXC: Elite Challenger Series (nå ShoMMA: Strikeforce Challenger Series), men gikk på et tap mot Lyle Beerbohm (10-0).
En eventuell seier mot Gomi vil gi Oliveira et massivt løft, men sjansen er vel stor for at dette er en “re-introduksjonskamp” for Gomi, myntet på det amerikanske markedet. Dette blir den 2 gangen Gomi slåss i USA, sist var en no contest mot Nick Diaz, under PRIDE-banneret.
Henning Svendsen er en av fighterene i Trondheim Fight Gym. 25. april dro Henning til Gøteborg for å delta i The Zone med en kamp mot Martin Svennson. Dokumentaren skildrer idretten, forberedelsne før kamp, kampen og miljøet rundt MMA.
Verdt en titt.